Rørsystemene våre har klart å holde unna det meste av overvannet til nå, men drift og vedlikehold av avløpssystemene har blitt sterkt forsømt, og det er et enormt etterslep på vedlikeholdet.
– De som la det rørsystemet vi har i dag kunne ikke forutsi hvor stor fortettingen ville bli mange steder. Det ble dimensjonert for lite både i forhold til dagens bruk, men også sett i forhold til klimaendringene som vil øke regnmengdene betydelig. Derfor er utfordringene knyttet til overvann store, sier Kim Haukeland Paus, som er doktoringeniør innen vann i Asplan Viak.
Et definert nivå
Paus etterlyser et definert risiko- og akseptnivå for skader, slik at planleggerne er enige om hva de skal dimensjonere for og hvor mye regn de ulike tiltakene skal håndtere. I lovverket finnes det bestemmelser for flomsikring i bekker og elver, mens dette mangler for overvann og urbane flommer.
– Det er viktig at vi som samfunn vet hva vi er villige til å risikere. I dag er dette upløyd terreng der vi bruker utdaterte tabellverdier og beregningsmetoder som ble funnet opp i Det ville vesten, for å tilpasse oss klimaet vi får i 2100. Det er svært betenkelig, understreker Paus.
Overvann håndteres best på overflaten
Etter krigen ble mange av de åpne vannveiene med bekker og dammer bygd ned. Vannet skulle tas unna med rør og sluk, derfor har dagens bebyggelse gjort seg avhengig av et velfungerende avløpssystem. Når de siste anslagene nå viser at de korte, kraftige regnskyllene vil øke med minst 40 prosent innen utgangen av dette århundret, er det imidlertid utenkelig at dagens avløpssystem er løsningen.
– Aller helst bør vi håndtere overvannet på overflaten og etter naturens prinsipper. Det betyr at vi må tilpasse eksisterende bebyggelse slik at vannet igjen kan gå åpent der det er mulig ved å gjenåpne elver, bekker og mindre vannveier. Hovinbekken i Oslo er et eksempel til etterfølgelse. Fra å være det mest underjordiske byvassdraget i Oslo, har bekken de senere år fått sett dagens lys igjen på stadig flere strekk. Bekken er ikke bare et viktig flomtiltak, men er også en ressurs for rekreasjon og biologisk mangfold.
Regnbed og grønne tak
For at ikke alt vannet fra de korte, kraftige regnskyllene skal komme ut i avløpssystemene samtidig må vannet fordrøyes. Vannet kan tilbakeholdes på egen tomt ved hjelp av forsenkninger i terrenget, regnbed og nedgravde fordrøyningstiltak. Å bytte ut harde flater som asfalt og tak med overflater som er beplantede, porøse eller som har fuger, slik at vannet kan trekke ned i grunnen er også nyttige tiltak for å redusere avrenningen.
– I tillegg har vi de grønne takene. Vega Scene, som fikk Oslo bys arkitekturpris, har for eksempel et blågrønt tak som håndterer overvann spesielt godt. Her har naturen blitt bragt tilbake til byen ved å etablere Oslonatur på taket med stedegne arter. Taket er dimensjonert for å ikke gi avrenning selv ved ekstreme regn. Det er med andre ord mange tiltak som kan settes inn for å skåne avløpsnettet.
Innovasjon og langsiktighet
– Om 50 år kan det godt hende at vi kommer til å le litt av mange av de tiltakene som vi benytter i dag. Vi kommer til å finne opp stadig flere løsninger som ikke bare håndterer overvann, men som også kan løse andre ting samtidig. Det er imidlertid viktig at vi i dag tar riktige avgjørelser og gjennomfører kostnadseffektive tiltak som er gode både for utbygger og for samfunnet totalt sett. Vi trenger med andre ord en mer langsiktig tenkning rundt disse problemstillingene. Hver gang vi planlegger å bygge nytt rør for overvannet må vi gå en ekstra runde og vurdere om det faktisk er andre løsninger vi vil være mer fornøyde med på sikt, avslutter Paus.
Av: Tom Backe, [email protected]