Uber etablerte seg i Norge i 2014, og har siden preget diskusjoner om framtidens arbeidsliv.
Norsk arbeidsliv er godt organisert, med relativ høy organisasjonsgrad og sterke parter på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. De fleste har faste jobber og heltidsstillinger. Plattformer som Uber er virksomheter som bruker teknologi, apper og algoritmer til å koble kunder og tilbydere av tjenester. Uber anser sine sjåfører som selvstendig næringsdrivende og tar ikke arbeidsgiveransvar. Dette på tross av at de i stor grad styrer sjåførenes inntekt og vilkår via appen. Er sjåførene i realiteten i et arbeidstakerforhold?
Dette spørsmålet har fulgt selskapet siden dets etablering i 2009.
Senatet i California har nå vedtatt en lov – Assembly Bill 5 – som
krever at Uber gir ansettelseskontrakter. Uber argumenterer fortsatt, i
deres lobbying for å reversere loven og i flere rettsaker rundt om i
verden, at deres sjåfører er selvstendig næringsdrivende.
Hva
har det egentlig å si om sjåførene anses som selvstendig
næringsdrivende eller arbeidstakere? Selvstendig næringsdrivende har
ikke de samme rettighetene til for eksempel sykelønn og feriepenger som
en arbeidstakere har. Det å være arbeidstaker gir også rett til å
forhandle kollektivt om lønn og arbeidsvilkår, slik som
Foodora-syklistene gjorde i våres da de streiket for en tariffavtale.
Marginalt i norsk arbeidsliv
Men vent, er Foodora-syklistene ansatte? Ja, Foodora-syklistene har marginale deltidskontrakter med en garanti på ti timer i uka. Foodora har valgt denne ansettelsesmodellen i Norge, men opererer med andre kontrakter i andre land. Kontraktene er fortsatt atypiske. I tillegg til at de garanterer et få antall timer i uka, må syklistene betale for arbeidsutstyr selv. I tariffavtalen som nylig ble inngått mellom Foodora og Fellesforbundet fikk syklistene lønnstillegg, kompensasjon for arbeidsutstyr, vintertillegg og avtalefestet pensjon. Det kan dermed se ut til at Foodora tilpasser seg norsk arbeidsliv. Men ansettelseskontrakter er unntaket i plattformøkonomien, og man kan spørre seg om tariffavtalen mellom Foodora og Fellesforbundet er et enkelttilfelle eller starten på en trend.
Arbeid via plattformer er fortsatt marginalt i norsk arbeidsliv. Fafo utførte en undersøkelse i 2017 som tydet på at det var mellom 10 000 og 30 000 som hadde jobbet på denne måten det siste året. Mange av de som jobber på denne måten er migranter og studenter, og det er høy turnover. Flertallet jobber sjelden og har trolig små inntekter fra plattformarbeid, mens et mindretall er avhengig av disse jobbene. Plattformene dukker heller ikke opp hvor som helst, men først og fremst i bransjer som allerede preges av lav lønn og dårlige arbeidsvilkår.
Kristin Jesnes
Forsker i Fafo og doktorgradsstudent ved Universitetet i Gøteborg
En økonomi i vekst
Samtidig er det tegn på at plattformøkonomien er i vekst. Det dukker stadig opp virksomheter som formidler arbeid, slik som Staffers som er en app som formidler tjenester innen utelivsbransjen. Taximarkedet skal dereguleres fra juli 2020, noe som også kan føre til at Uber kommer tilbake, og lignende virksomheter etablerer seg.
Om plattformøkonomien, det som før gjerne ble kalt delingsøkonomi, utfordrer det godt organiserte arbeidslivet i Norge gjenstår å se. Det kan også tenkes at reguleringer, håndhevingsinstitusjoner og fagforeninger i Norge er med på å forme disse virksomhetene slik at de ligner mer på tradisjonelle virksomheter. Kanskje vil vi, om ti år, ikke lenger snakke om plattformøkonomi, men at dette vil være en integrert del av norsk arbeidsliv?
Av Kristin Jesnes, Forsker i Fafo og doktorgradsstudent ved Universitetet i Gøteborg