Norge er fra naturens side kaldt, bratt og trangt, og har bare tre prosent areal som brukes til matproduksjon. Det er likevel bred enighet i befolkningen og blant politikere om at vi ønsker å ha produksjon av mat innenfor våre grenser.
Om mat hadde vært som en hver annen industrivare, hadde det vært vanskelig å argumentere for en omfattende norsk landbrukspolitikk. Mat oppfattes imidlertid av de fleste som noe langt mer enn en vanlig vare. I tillegg gir matproduksjonen i Norge en rekke ringvirkninger og fellesgoder som matsikkerhet, syssel‐ og bosetting i distriktene, kulturlandskap og muligheten for å kjøpe kortreiste og lokalematvarer.
Verdens
matvareorganisasjon (Food and Agriculture Organization of the
UnitedNations, FAO) har vært tydelige på behovet for økt matproduksjon i
en årrekke. I 2009 uttalte FAO at matproduksjonen måtte øke med 70
prosent innen 2050 for å møte befolkningsøkningen i verden. En
illustrasjon på omfanget den økte matproduksjonen utgjør, er at iløpet
av de kommende to til fire generasjoner må jordbruket produsere like mye
mat som det er produsert i de foregående 12 000 årene.
Verdiskaping
Inntekter fra oljeproduksjon kommer til å være viktige i mange år framover, men vi står overfor svekkede valutainntekter på grunn av lav oljepris/fallende eksport av olje og gass. Andre næringer, slik som verdikjeden for mat, blir relativt sett viktigere. Norsk næringsmiddel industri står for en verdiskaping på153 mrd. kroner, som baserer seg på norsk jordbruk. Det er vanskelig å se for seg at foredlingen av matvarer i Norge fortsetter dersom vi slutter å produsere råvarene.
Dersom verdikjeden svekkes, vil vi måtte importere mer mat, og vi står overfor en potensiell negativ valutastrøm samtidig som verdien av oljen svinner. Bonden, industrien og matbutikkene kjøper varer og tjenester og bidrar slik til å holde aktivitetsnivået i Fastlands‐Norge oppe. I tillegg er det synergier mellom jordbruksbaserte næringer og fiske.
I mange tilfeller har fiskeri og landbasert næringsmiddelindustri felles leverandørindustri. Virksomheter med erfaring fra avlsarbeid i jordbruket bidrar nå i lakseoppdrett, blå og grønn sektor har for eksempel felles forskning gjennom NOFIMA, og forvaltningen har felles tilsyn gjennom Mattilsynet. I fremtiden er det ytterligere potensiale for synergier med blant annet fôr fra skog til lakseoppdrett og fôr til husdyr fra tang og tare.
Av Marte Ramborg og Eivinn Fjellhammer