Hun visste allerede som niåring at det var sportsjournalist hun skulle bli. Etter mange år med målrettet jobbing, fikk hun til slutt fast jobb i Sportsrevyen i NRK. Men veien dit har ikke bare vært enkel for Karen-Marie Ellefsen. Både kolleger og seere var skeptiske til at statskanalen slapp en kvinne til i sporten.
– Mens vennene mine beundret pop- og filmstjerner, satt jeg på rommet mitt og klippet ut bilder av idrettsstjerner, sier Karen-Marie Ellefsen.
Sportsinteressen har hun etter sin far. Familien satt ofte samlet rundt radioen hjemme i Valdres og hørte med stor interesse på sportssendingene.
– Den gangen, ved skøytemesterskap, fikk man kjøpt programmer i kioskene og butikkene. Så satt vi ved radioen hjemme og førte rundetider og regnet ut poengsummene. Jeg husker at det gikk sport i å regne ut summen raskere enn Per Jorsett på radioen, forteller Ellefsen.
Mange var skeptiske
Ellefsen skjønte tidlig at hun aldri ville bli noen god idrettsutøver selv. Skulle hun leve av sin store lidenskap, sport, måtte det bli som sportsjournalist.
Ellefsen fikk sommerjobb ved sentralbordet i Dagsrevyen i NRK. Sommerjobben ble etter hvert til frilansjobbing som produksjonsassistent, først i Dagsrevyen og så i Sportsrevyen. Men jenta hadde talent, hun kunne mye om sport. Og etter å ha fullført journalisthøyskolen, ble Ellefsen fast ansatt som sportsjournalist i 1979. Det var det ikke alle som likte.
– Mange i NRK var skeptiske. Det var ikke alle som trodde på at en jente kunne være så interessert i sport. Det var ganske uvanlig på den tiden. De var nok også redde for reaksjonene fra publikum, sier Ellefsen.
Fikk bare jobbe med barneidrett
Det første halve året Ellefsen jobbet som frilanser, fikk hun bare jobbe med barneidrett.
– Det var en egen sending som gikk en halv time en gang i måneden. De plasserte meg der, så jeg ikke skulle være så synlig, sier hun.
Etter et halvt år med barneidrett, fikk hun begynne å lage reportasjer for Sportsrevyen. Og hun fikk dekke all type sport, unntatt fotball.
– En gang trengte avdelingen noen til å lage et referat fra en fotballkamp. Jeg var den eneste som var ledig. Da valgte en kollega å avbryte ferien sin og dra hele veien hjem fra hytta for å lage den reportasjen, fordi jeg var det eneste alternativet, sier Ellefsen.
Kunne bli lei seg
– Jeg er veldig sta, påpeker Ellefsen.
– Jeg tror mange hadde gitt opp underveis. Men jeg kunne også bli lei meg. Det var leit hele tiden å måtte bevise mer og prestere bedre enn gutta. Og jeg var veldig irritert på dette med fotball. Jeg skjønte det ikke, og syntes det var rart at jeg ble møtt med så mye skepsis, sier hun.
Tror det er lettere i dag
Ellefsen tror det er lettere å komme inn som jente i sportsredaksjonene i dag. Likevel er det fortsatt færre kvinnelige sportsjournalister enn mannlige.
– Redaksjonene argumenterer med at det er så få kvinnelige søkere. Og det stemmer. Men jeg mistenker også at terskelen for å ansette en kvinne i sportsavdelingen fortsatt er høyere enn å ansette en mann. Og noen reagerer fortsatt negativt på at kvinner jobber med fotball, sier Ellefsen.
Et forbilde for mange jenter
At Ellefsen er et forbilde for mange jenter som ønsker å gjøre karriere i mannsdominerte yrker, er det ingen tvil om.
– Jeg syns det er veldig hyggelig når folk sier det. Som da min kollega, Susann Michaelsen, fortalte meg at hun som 14-åring satt hjemme i sofaen med foreldrene sine og så meg på Sportsrevyen, og tenkte: «Den jobben skal jeg ha», sier Ellefsen.
Tips til jenter som vil opp og frem
Ellefsen kommer gjerne med noen tips til jenter som ønsker å gjøre karriere i mannsdominerte yrker.
– En av grunnene til at redaksjonene velger menn foran kvinner, er fordi menn er flinkere til å selge seg inn. Der kan jentene med fordel bli tøffere og vise mer selvtillit, sier Ellefsen og fortsetter:
– Og så må man ikke gi opp selv om man møter motgang. Gutter møter også motgang, men de er ofte flinkere til å skyve det vekk og gå videre. Man må være litt sta, men samtidig ydmyk og mottakelig for tilbakemeldinger. Finner man den balansen, er man langt på vei, sier hun.
Av Marte Frimand