Hvordan står det til med den underliggende strukturen, i by og land som må være på plass for at samfunnet vårt skal fungere? Hvordan er tilstanden? Fungerer det optimalt, er det pålitelig, trygt og bærekraftig? Og er det robust nok til å tåle klimautfordringene? Hva må eventuelt gjøres og hvilke grep må tas for å møte fremtidens behov og krav?
Dette har vi sett på i State of The Nation-serien som vi i RIF har utgitt siden 2010. Grunnen til at vi gir ut denne rapporten er at det ikke finnes noen annen fullstendig oversikt over tilstanden til offentlige bygg, anlegg og infrastruktur. Ikke engang hos myndighetene.
For i motsetning til Oljefondet der vi med et tastetrykk kan se utviklingen av fondets verdier, finnes det ikke noe tilsvarende for de store verdiene generasjoner har bygget opp på land. Mye skyldes at forvaltningsansvaret er fordelt mellom hundrevis av kommuner, ulike fylker, etater og offentlig foretak som igjen er underlagt ulike målemetoder, sektorlover og krav. I tillegg finnes heller ingen tverrpolitisk enighet om hvordan de offentlige verdiene på land skal sikres og forvaltes for dagens og fremtidige generasjoner, slik det er bestemt for fondets verdier.
Det er nå på høy tid å prioritere kritisk infrastruktur, stanse forfallet og øke investeringene!
Effektene av klimaendringene
Noe vi i RIF ser på med bekymring er at rapporten avdekker at det er et økende gap mellom investeringsbehov og faktiske investeringer, spesielt ute i kommuner og fylker. For effektene av klimaendringer er brutal. Og ingenting blir raskere og mer ødelagt av klimaendringer enn det som allerede er dårlig vedlikeholdt og ikke bygget robust. Og fylkesveiene og jernbanen er områdene der det står aller dårligst til.
Fylkesveiene: Er generelt i dårlig forfatning, og de vil bli enda dårligere hvis det ikke tas nye grep. Tilstanden varierer riktignok fra landsdel- til landsdel. Og aller dårligst er fylkesveien på Vestlandet og i Nord- Norge.
Jernbanen: Når det gjelder jernbanen så står det dårlig til her også, til tross for at det har vært satset betydelig mer på jernbane de siste årene. Grunnen til at det fortsatt står dårlig til er at det i alt for mange år har vært gjort for lite for å fornye og vedlikeholde jernbanen. Behovet har vært og er fortsatt stort, og det er mye å ta igjen.
Kommunale veier: Heller ikke disse veiene har en god standard, men tilstanden er bedre enn på fylkesveiene. Men, på samme måte som fylkesveien, vurderer vi fremtidsutsiktene for de kommunale veiene som negative. Grunnen er det hverken finnes planer eller finansiering som vil snu utviklingen og stoppe forfallet.
Riksveier: På disse veiene har det blitt gjort et betydelig løft de siste årene. Det har gitt bedre framkommelighet og tryggere veier. Imidlertid er behovene fortsatt store. Riksveien vil derfor ikke komme opp på et akseptabelt nivå i 2030, men snarere innen 2050. Men også det forutsetter samme bevilgningtempo fremover som vi har sett de siste årene. Her blir det viktig å prioritere de kommunale veiene som har mye trafikk og sikre de myke trafikantene.
Energiproduksjon: Skal Norge lykkes med å bruke energiressursene som grunnlag for ny næringsutvikling, så er det behov for store re- og nyinvesteringer i energiproduksjon. For selv om fremtiden er elektrisk vil dette kreve tydeligere mål for norsk energipolitikk, nye tekniske, regulatoriske og markedsmessige løsninger og et nytt skattesystem for bla. vann og vindkraft.
Vi har tro på at kunnskap og fakta leder til mer langsiktige og klokere prioriteringer. Og det er nå på høy tid å prioritere kritisk infrastruktur, stanse forfallet og øke investeringene!