I dag snakker alle om det grønne skiftet – og at vi som samfunn skal gjennom en grønn omstilling.
En selvfølge tenker kanskje mange, men for 10-15 år siden var som oftest spørsmålet «hvorfor i all verden» når vi satt miljø og klima på dagsorden.
At vi i både politikk og næringsliv de siste 10-15 årene har vært gjennom en omstilling hva gjelder bærekraft og det grønne skifte, er det ingen tvil om. I dag er det få som rynker på nesen for å betale en miljøavgift for å redusere unødvendige «fossilflygninger», i 2015 skapte forslaget om en flypassasjeravgift ramaskrik på lik linje med røykeloven tidlig på 2000-tallet. For ikke å glemme motstanden vi møtte når vi foreslo å innføre en avgift på plastposer. I dag premieres kundene av dagligvarekjedene hvis de takker nei til plastposer – og i 2025 får vi et EU-direktiv om at hver enkelt av oss bare skal få kjøpe 40 plastposer i året – uten at det skaper de store overskriftene.
Trine Skei Grande
Director Bærekraft poltikk og samfunn Footprint i Sopra Steria
Johanne Kjuus
Director Bærekraft Strategi og omstilling Footprint i Sopra Steria
Grønnvaskingsplakat for næringslivet
Den samme utviklingen ser vi i norsk næringsliv. Det er ikke så mange år siden virksomheters bærekraftarbeid lå som en del av kommunikasjonsavdelingens oppgaver – der det først og fremst handlet om å være flinkest til å skryte av hvor mye plast man hadde kuttet – eller hvor bærekraftig et produkt var. I dag ville mye av det vi skrøt av for 5-10 år siden blitt kalt for grønnvasking. Nå har vi fått på plass en Grønnvaskingsplakat for næringslivet – og ingen snakker om at et produkt er bærekraftig – for et produkt vil aldri fullt ut bli bærekraftig. Og hos stadig flere virksomheter er ansvaret for bærekraft flyttet fra kommunikasjonsavdelingen til ledergruppe og styrerom.
Mangel på kompetanse og ressurser
I den grønne omstillingen har både politikk og næringsliv gått fra å spørre «hvorfor i all verden» til å se på hvilke måte man skal jobbe med grønn omstilling på – så det blir riktig for virksomheten, bransjen og sektoren. Det er gode nyheter for AS Norge – men er omstillingstempoet høyt nok?
Det mener ikke EU. Derfor møter vi nå en tsunami av grønne reguleringer som skal få fart på det grønne skiftet – som også treffe norsk næringsliv. Noen virksomheter har gått i front og er rustet for å møte de nye reguleringene. Vi er imidlertid bekymret for at stadig flere faller av og mangler kompetanse og ressurser for å håndtere risikoen ved å ikke ta inn over seg de nye reguleringene som kommer. For hvor stor andel av norske virksomheter har til nå gjennomført en dobbelt vesentlighetsanalyse, har rapportert på og vurdert hvilken klimarisiko de står overfor, gjennomført aktsomhetsvurderinger og er rigget for å rapportere på Åpenhetsloven? Og hvor mange vet hvilke aktiviteter de har som ansees som grønne, jf. EU-taksonomien?
Norske politikere har en stor oppgave med å få hele norsk næringsliv med på den grønne omstillingen, og sikre at tempoet er høyt nok. Det vil være krevende, men er fullt mulig. Men skal vi lykkes med omstillingen – er vi avhengig at det gjøres på en lønnsom måte for norske virksomheter – og det raskt.
Av Trine Skei Grande og Johanne Kjuus