Mange fikk en endret arbeidshverdag under pandemien. Erfaringene viser et mangfold av positive bieffekter – men også hvilke begrensninger denne kontortypen kan ha. Dette legger føringer på hvordan arbeidsplassen burde se ut fremover, mener ekspert.
Oddvar Skjæveland
Psykolog med doktorgrad i arkitekturpsykologi, og rådgiver i Mellomrom Arkitekturpsykologi
Før pandemien hadde norske ansatte gjennomsnittlig 0.2 dager på hjemmekontor per uke, forklarer Oddvar Skjæveland, psykolog med doktorgrad i arkitekturpsykologi, og rådgiver i Mellomrom Arkitekturpsykologi.
– Det siste året har mange organisasjoner og bedrifter sett en drastisk økning i dette tallet, fortsetter Skjæveland – som også har forsket på hvilke erfaringer dette har gitt for ansatte og arbeidsgivere.
Av positive erfaringer trekker Skjæveland spesielt frem frihet, og at ansatte i større grad kan styre sin egen tid.
Enklere logistikk
– Logistikken blir også lettere i hverdagen, med økt bevegelsesfrihet, og at man slipper reisevei og å forflytte seg med kollektivtrafikk. Dette sparer tid, og reduserer smitterisiko.
Forskningen viser at dette er spesielt populært blant småbarnsforeldre, som med hjemmekontor har mer mulighet til samvær med barna, og at man slipper å kombinere bringing og henting til barnehage og skole, med logistikk knyttet til egen jobb.
Andre setter pris på å være distansert fra sjefer og kolleger, beskriver Skjæveland.
– Da slipper man å være på tå hev. Og man slipper å ta så mye hensyn mens man er på jobb.
Viktig dynamikk
Dette er også del av noe Skjæveland kaller mikrokommunikasjon, som i visse situasjoner kan være behagelig å unngå, men som også er meget viktig for dynamikken og produktiviteten på arbeidsplassen, mener han.
– Dette er den typen kommunikasjon som må skje mellom mennesker i samme rom eller bygg. Man ser folk bevege seg – og vet hvor de befinner seg. Man kan lettere gi beskjeder til kolleger, og kommunikasjon blir ofte mer lavterskel enn om man skal sende en mail eller melding digitalt.
Mikrokommunikasjonen bortfaller når man ikke lenger er sammen med de man jobber med, påpeker Skjæveland. Digital kommunikasjon klarer nemlig ikke å kompensere for bortgangen av det fysiske samværet.
– Det gjør noe med beredskapen. Det er en del ting som ikke kan skje når man ikke er sammen med folk – eksempelvis kan ikke en kollega gå bort til pulten din. Dette vet man i underbevisstheten, og det fungerer deaktiverende på kroppen.
At kroppen blir mer deaktivert kan enten være bra eller dårlig, mener Skjæveland. I visse tilfeller kan det være positivt at tempoet og stresset går ned, men det er negativt hvis det går utover arbeidet.
De fleste i arbeidslivet anerkjenner viktigheten av mikrokommunikasjon i produktivitet, forklarer han videre. Dette viser at vi ikke kan være uten basekontoret – det tradisjonelle kontorlandskapet. Likevel kommer vi til å se en endring etter at samfunnet åpner opp.
Varige endringer
– De fleste tror vi skal ha mindre basekontor grunnet økt bruk av hjemmekontor, men dette er feil, mener Skjæveland.
Han mener arbeidsplassene fortsatt må inneholde anstendige, individuelle arbeidspulter, men også arealer for møter og samhandlinger.
– Det må bli egne dager for tilstedeværelse, med økt behov for møterom. Samtidig må man opprettholde et krav til konsentrasjonsarbeid.
Skjævelands egen forskning viser at høykonsentrasjonsarbeid blir høyest prioritert på arbeidsplasser, og for fremtidens behov for økt samhandling i perioder, vil et basekontor måtte ivareta begge funksjoner.
Han tror, og håper, også at tiden brukt på hjemmekontor vil være større enn før pandemien.
– Jeg håper vi kan lande på et snitt på to dager per uke per ansatt. Dette vil redusere nærvær på kontoret med 40 prosent, og vil opprettholde en grad av autonomitet og frihet. Dette kan være et betydelig velferdsløft for ansatte over hele verden – og det er viktig at staten, arbeidsgiver og arbeidstaker er med på utviklingen, sier Skjæveland avslutningsvis.