Spør vi Google om å oversette ordet «hype» for oss får vi svar «sprøytenarkoman». Om det er en god oversettelse eller ikke får Alexa eller Siri svare på. Det er nok tilfelle at mange av oss har de siste nyvinningene i teknologiverden, og særlig kunstig intelligens, som vår narkotika. Men, det må ikke få deg til å tro at den endringen kunstig intelligens driver frem bare er vås.
De store driverne av utviklingen sitter på hver sin side av jordkloden. USA og Kina. EU er på mange måter mer en flue i suppa enn en deltaker ved bordet. Gjennom den digitale revolusjonen for konsumenter satt EU helt på sidelinjen. USA leder an, og Kina er fast bestemt på å overta ledelsen. Med 800.000 nye vitenskapsfolk og ingeniører årlig, det høyeste antallet forskningspublikasjoner innen AI, svært god tilgang på data, og omkring en tredjedel av verdens teknologiproduksjon innenfor landegrensene, er det lite som tilsier at Kina ikke vil lykkes med ambisjonene. For Norge er likevel EU vårt beste kort, men det må spilles riktig.
Så hva trengs for å lykkes i en algoritme- og datadrevet verden? Og hva må Norge gjøre? Mye av svaret koker ned til det som må anses å være de tre hovedingrediensene for AI-systemer. Kompetanse, data og prosesseringskraft.
Prosesseringskraft
I all hovedsak kan vi få nødvendig lagrings- og prosesseringskraft gjennom nettskyen fra datasentre. Datasenternæringen representerer et stort potensial for Norge med kaldt klima, grønn energi og konkurransedyktig regulering. For de tyngste tungregningsoppgavene, så samarbeider Norge med andre europeiske land. Også her har Europa og Norge hengt etter, men situasjonen er i ferd med å bedre seg. Her er utviklingen rask, og vi kan på ingen måte lene oss tilbake. Norge må være pådriver for å sikre fortsatt investeringer og norsk deltakelse i slike samarbeid.
Kompetanse
Samfunnsøkonomisk analyse dokumenterer i sin rapport at behovet for IKT-kompetanse forventes å øke med 66 prosent frem mot 2030. Tre av fire av medlemsbedrifter i Abelia trenger mer IKT-kompetanse, og de sliter med å rekruttere nok. Halvparten sier deres vekst hindres eller at de taper kunder som følge av mangelen på kompetanse. Dette bidrar til at vi har en IKT-sektor med lite omfang. Dette er ikke bare en utfordring fordi næringen er en viktig inntektskilde Norge trenger, men næringen er også en omstillingsmotor for næringsliv og samfunnet for øvrig.
Vi trenger flere studieplasser for IKT-spesialister, men samtidig utgjør nyutdannede en liten andel av arbeidsstyrken, og endringene handler ikke bare om nye jobber som vil komme. Det handler vel så mye om at vi som er i arbeidsmarkedet må utvide og fornye vår kompetanse. Til dette trengs det insentiver for bedrifter og ansatte til å investere i livslang læring. I tillegg trenger vi å gjøre det enklere for norske bedrifter å hente inn digital spisskompetanse fra andre land – særlig fra utenfor EØS.
Data
Uten data kan du legge kunstig intelligens tilbake i skuffen. For å forstå dataøkonomien er en nødt til å forstå at data er veldig mye mer enn persondata. I Norge er persondata, og til og med personrelatert data, bare en liten del av det. Data er fakta. Det er dette vi bygger kunnskapen vår på. Så når Norge nå må omstille seg fra en ressursøkonomi til en kunnskapsøkonomi er det data og kompetanse som er råvarene, og kunstig intelligens er et avgjørende verktøy. Dataøkonomien står for omkring 150 milliarder årlig og 100.000 arbeidsplasser i Norge i dag. Potensialet er det dobbelte innen 2030. For å sikre fremvekst av næringsliv med evne til å drive frem verdiskaping med kunstig intelligens, trenger vi å sørge for tilgang til data. Offentlig sektor bør ha plikt til å dele data, det må bygges syntetiske datasett, og vi må tilrettelegge for fremveksten av datadrevne økosystem i næringslivet og på tvers av sektorer.
Norsk satsing på kunstig intelligens handler ikke om å sette det ene skuddet. Det handler om å ivareta jobber og et bærekraftig velferdssystem, og med det – en langvarig lykkerus.
Tekst: Kjetil Thorvik Brun