Det er behov for økte investeringer i ledningsnettet, og beredskap og leveringssikkerheten må styrkes. Det viser en rapport Mattilsynet har laget om drikkevann i Norge på oppdrag for Helse- og omsorgsdepartementet.
Etter at drikkevannet på Askøy utenfor Bergen i juni 2019 ble infisert med Campylobacter, og vannet måtte kokes for flere tusen abonnenter i mer enn en måned, fikk Mattilsynet i oppdrag av daværende folkehelseminister Sylvi Listhaug i Helse- og omsorgsdepartementet å utarbeide en nasjonal status for drikkevannsområdet.
Mattilsynet har analysert store mengder med rådata levert av kommunale og private vannverk, og også gjennomført en spørreundersøkelse som ble besvart av 149 kommuner med til sammen over 2,5 millioner innbyggere.
Hovedinnholdet i rapporten er at drikkevannet i Norge er generelt trygt, men Mattilsynet er bekymret for ledningsnettet, beredskap og leveringssikkerhet. Innsatsen og investeringene i drikkevannsforsyningen må økes om ikke situasjonen skal bli verre.
De aller fleste i Norge mottar trygt, godt og tilstrekkelig med drikkevann. Tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at cirka 4,5 millioner mennesker, eller omtrent 86 prosent av befolkningen, er tilknyttet kommunal vannforsyning. Samtidig finnes det svært mange mindre vannforsyningssystemer i Norge, per september 2019 har Mattilsynet registrert over 7 400 vannverk av vekslende størrelse. I tillegg kommer det et ukjent antall mindre vannforsyningssystemer som ikke er registrert, slik de nå skal være etter den nye drikkevannsforskriften.
Lekkasjer største trussel for trygt drikkevann
Mattilsynets rapport viser at utfordringene først og fremst er at mye av ledningsnettet er gammelt og dårlig, og at dette medfører både fare for store lekkasjer og innsug av fremmedelementer. Statistisk Sentralbyrå (SSB) har beregnet gjennomsnittsalderen på de kommunale vannledningene i Norge til 33 år. Fylkesvis er hovedvekten i overkant av 30 år gamle. Det er imidlertid ikke gitt at de eldste rørene gir størst utfordringer. På landsbasis er 2,7 prosent av rørene lagt før 1940. 0,5 prosent er fra før 1910. Oslo har det høyeste gjennomsnittet, med 59 år for vannledningene.
I 2018 lekket nesten 30 prosent av vannet ut av de kommunale vannledningene. Sverige har til sammenligning 20 prosent lekkasje, mens det i Danmark er under 8 prosent. Nasjonalt har tallet vært relativt stabilt de siste fire årene. Det betyr at over 200 millioner kubikkmeter ferdig produsert drikkevann forsvinner årlig. De nasjonale målene for vann og helse sier at lekkasjegraden fra hvert enkelt distribusjonssystem skal være under 25 prosent innen 2020. Dette målet blir ikke nådd.
Kommunene planlegger økte investeringer
De fleste kommunene har vedtatt planer for drikkevannsområdet: Av de 149 kommunene som svarte på Mattilsynets spørreundersøkelse opplyser 134 stykker, eller 89 prosent, at de har en investeringsplan vedtatt eller under utarbeidelse for vannområdet. Tidsrammen for planene varierer sterkt mellom kommunene, fra to til 30 år. Norsk vann anslår i en rapport fra 2017 at drikkevannsområdet har et investeringsbehov på 160 milliarder kroner i perioden 2016-2040.
Av landets fylker har Oslo og Agder høyest gjennomsnittlig fornyelsestakt, mens lavest gjennomsnittlig fornyelsestakt er det i Trøndelag og Akershus. Kommunale vanngebyrer er høyest i de mindre kommunene. De minste kommunene oppgir også at de i størst grad ser økning i vanngebyr som en fremtidig utfordring.
I 2020 vil Mattilsynet konsentrere sin innsats på drikkevannsområdet spesielt om vannforsyningssystemenes vannledninger. Distribusjonssystemet omfatter alle installasjoner knyttet til både vannledninger og drikkevannsbasseng. Vi kommer til å ha særlig vekt på farekartleggingen i denne forbindelsen, og på om planene for drift, vedlikehold og fornying er oppdatert og følges. I 2021 planlegger vi å se nærmere på vannforsyningssystemenes drikkevannsbasseng.
Av Anders Bekkelund, seniorrådgiver i Mattilsynet