OPS-modellen kan bidra til både effektivisering og langsiktig bærekraft. I tillegg kan synergieffekten gi økt lønnsomhet for både offentlige og private aktører.
Samarbeid mellom det offentlige og private kan komme i mange former. Men når man prater om OPS (Offentlig-Privat-Samarbeid), er det en spesifikk modell man refererer til, forklarer Espen Solheim-Kile, faglig leder for prosjektledelse i WSP.
Espen Solheim-Kile
Faglig leder for prosjektledelse i WSP
Solheim-Kile har også doktorgrad med forskningsfokus på OPS-modeller.
– OPS er en spesifikk variant hvor det private tar større ansvar i et prosjekt enn i andre modeller.
I praksis vil det private selskapet ta ansvar for finansiering, bygging, drift og vedlikehold i en avtalt periode, mens det offentlige inngår en leieavtale – om det er til vei, bygninger, eller annen infrastruktur.
Solheim-Kile trekker frem en skolebygning som eksempel. En entreprenør eller eiendomsaktør vil stå for finansering, bygging og drift, mens mens den offentlige aktøren betaler for tilgang på en skole som tilfredsstiller avtalte krav.
Insentiv til å bygge robusthet
– Så hvorfor skal man inngå en slik avtale?
– Fordelene man tenker å få ut av dette, er at siden det private har et større ansvar over en lengre periode – med både drift og finansering – vil man få et insentiv til å bygge inn kvalitet.
– Du vil rett og slett tjene mer penger hvis du lager noe som er robust og effektivt i drift.
En OPS-kontrakt er ofte på 25 år, i motsetning til andre avtaler med reklamasjonstid på kun fem år.
– Da kan man jo tenke seg at et selskap har insentiv til å velge materialer og løsninger som står seg greit i 5 år, men ikke 10, 20, eller 30 år. OPS er derimot et forsøk på å optimalisere investeringer og drift under ett.
Uforløst potensial
Selv om samarbeid mellom offentlig og privat er et gammelt konsept, var det først på 2000-tallet at OPS-modellen kom til Norge. Siden da har vi sett OPS-prosjekter blant annet som skoler, sykehjem, helsetjenester, veier og tinghus, forklarer Solheim-Kile.
Han tror også det ligger mye uforløst potensial og lønnsomhet i synergieffekten ved slike prosjekt.
– Dette kan eksempelvis være skolebygninger hvor man har lokaler som kan leies ut til annet bruk utenfor undervisning.
Han nevner også Aquarama Spa og Bad i Kristiansand, hvor kommunen betaler for tilgjengelig tid for skoleelever og undervisning, men som også blir brukt til betalende privatpersoner.
– Da blir det dobbelt bruk.
Selv om det krever sitt å gå i gang med et OPS-prosjekt, har Solheim-Kile tro på at modellen kan være attraktiv for mange norske entreprenører og eiendomsaktører.
– Det gir jo en langsiktig avtale med trygg kontantstrøm. På rett prosjekt kan det bli en vinn-vinn-situasjon for både den offentlige og private aktør.
