Norge har et sterkt rettssystem – i teorien.
I praksis er det stadig flere som må gi opp rettslige krav, ikke fordi de ikke har rett, men fordi de ikke har råd til å få den bekreftet.
Dette er ikke lenger bare en påstand fra enkeltadvokater og interesseorganisasjoner. Det er kjernen i den offentlige utredningen «Likhet for loven».
Den beskriver dagens rettshjelpsordning som sosialt skjev og delvis utdatert.
Advokatsalærer, rettsgebyrer og risikoen for å måtte dekke motpartens kostnader gjør at vanlige mennesker og småbedrifter hverken tør eller har mulighet til å ta saken til retten.
Prinsippet «likhet for loven» gjelder på papiret, men alt for ofte ikke i praksis.
Mangler strukturelle grep
Stortinget har selv erkjent utfordringen. I forbindelse med endringer i tvisteloven ba Stortinget regjeringen finne måter å redusere partenes kostnader på i sivile saker. Likevel har de store strukturelle grepene uteblitt.
Det blir et demokratisk problem.
Et rettssystem som oppleves som utilgjengelig for store deler av befolkningen, undergraver tilliten til domstolene og svekker opplevelsen av at staten er en garantist for rettssikkerhet.
Prinsippet «likhet for loven» gjelder på papiret, men alt for ofte ikke i praksis.
Norge har riktignok forliksråd, nemnder, konfliktråd og ulike digitale tilbud. Men for folk flest fremstår dette mer som en jungel enn som en helhetlig inngang til rettshjelp.
En nasjonal digital inngangsplattform, koblet til førstelinjetjenesten og lokale meklingstilbud, kan gjøre veien inn i systemet enklere. Andre land som Storbritannia og Nederland har vist at dette er mulig.
Ujevnt og sårbart tilbud
I 2023 fikk Justisdepartementet en egen utredning om nettopp en slik førstelinjetjeneste for rettshjelp. Anbefalingen var klar: En landsdekkende ordning der alle kan få inntil én time gratis juridisk bistand fra advokat der de bor, kombinert med nasjonal telefontjeneste og digitalt tilbud.
Førstelinjen beskrives som en «fastlegeordning for jussen» – et første stopp før saken eventuelt går videre i systemet.
Stortinget har bedt regjeringen om å følge opp. Og i sitt alternative budsjett for 2026 foreslår også Miljøpartiet De Grønne å sette av rundt 200 millioner kroner til en slik nasjonal førstelinjetjeneste. Det er på høy tid.
Diskusjonen har pågått siden 1970-tallet, og mange frivillige rettshjelptiltak – ofte drevet av jusstudenter – gjør i dag en uvurderlig innsats. Men tilbudet er ujevnt og sårbart. En nasjonal ordning vil kunne gi kvalitet, kontinuitet og lik tilgang, forutsatt at det faktisk er jurister som står for rettshjelpen.
Få steder blir forskjellen mellom fattig og rik tydeligere enn i retten. Når bare noen har økonomi til å få rettssystemet på sin side, er ikke retten lenger et felles gode – men et klassespørsmål. Da hjelper det ikke med sølvmedalje i den globale rettssikkerhetsmålingen Rule of Law Index.
Av Sverre Bromander, president i Juristforbundet
