Hvordan skal vi sikre mat til alle – både nå og i fremtiden? Ved Norges miljø– og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås mener forskerne svaret er klart: Vi må slutte å tenke i siloer.
Hva vi spiser henger tett sammen med hvordan vi bruker jorda, hvilke dyr vi holder og hvordan vi organiserer matproduksjonen. Matforsyning handler ikke bare om landbruk, men også om helse, økonomi og politikk – og om hvilken fremtid vi overlater til barna våre.
– Forskning på mat kan ikke isoleres til jord, planter, dyr eller helse hver for seg. Alt henger sammen, sier førsteamanuensis Hanne Fjerdingby Olsen ved NMBUs fakultet for biovitenskap. Hun leder en arena for bærekraftige matsystemer, der forskere samarbeider på tvers av fag.
Hanne Fjerdingby Olsen
Førsteamanuensis ved NMBUs fakultet for biovitenskap
Mer robuste husdyr
Olsen jobber til daglig med matsystemer, men har bakgrunn i husdyravl, og leder faggruppen for avl, genetikk og matproduksjonssystemer. Hun peker på hvordan avlsarbeid har gitt husdyr som er friskere, mer robuste og som utnytter ressursene bedre. Men fremtidens utfordringer kan kreve nye løsninger.
– Vi kan ikke ta for gitt at vi alltid kan bruke fôr av høy kvalitet, som bruker råvarer vi kan spise selv. Kanskje må husdyra produsere bra på dårlig grovfôr eller restråstoffer vi mennesker ikke kan spise. Grovfôr og beite er en ressurs Norge har mye av over hele landet, som kuer, sauer og geiter kan bruke. Til syvende og sist handler det om hvordan vi balanserer ressursene, sier hun.
Det er ikke bare et spørsmål om effektivitet. Forskningen må også ta for seg etiske dilemmaer: Hvem skal ha tilgang på sunn mat, hvordan ivaretar vi lokal matsikkerhet og samtidig vårt globale ansvar? For Hanne Olsen er nøkkelen å se helheten. Et funn innen landbruk eller ernæring kan ha uforutsette konsekvenser andre steder i matsystemet.
– Å jobbe tverrfaglig er nesten en disiplin i seg selv, men helt nødvendig for å finne gode løsninger, sier hun, og trekker frem datadeling som en kritisk flaskehals. Uten bedre infrastruktur for deling av kunnskap og ressurser, blir det vanskelig å utvikle helhetlige løsninger. Gode læringsarenaer for utdanningen er viktig.
Teknologiske nyvinninger og investeringer løftes ofte frem som veien til mer bærekraftig matproduksjon. Men det hjelper lite dersom bonden ikke har råd til å ta dem i bruk.
Økonomi og rekruttering
– Bondens økonomi er presset allerede, og rekrutteringen til yrket er for lav. Når bonden presses økonomisk, risikerer vi ikke bare færre bønder, men også redusert matsikkerhet. Vi må sikre gode økonomiske rammer for produsentene, ikke bare for dagligvarekjedene. Det handler ikke utelukkende om bondens inntekt, men om hele samfunnets evne til å brødfø seg selv, sier Olsen.
Når alt kommer til alt mener hun mye handler om vår egen holdning til mat.
– Folk flest har for stor distanse til maten. Mange vet ikke hvor den kommer fra, eller hvilke ressurser som ligger bak. Derfor må vi lære barn om mat og matproduksjon, helt fra de er små, sier hun.
Bærekraftig matforsyning handler om mye mer enn teknologi eller enkelttiltak, men om å se hele systemet – fra jord og dyr til butikk og bord – og om å gi mat den verdien den fortjener. Vi må også koble sammen fag, løsninger og mennesker, og erkjenne at ingen kan løse utfordringene alene.
– Derfor ønsker vi at ungdom velger utdanningene som gir kunnskap til å utvikle matsystemene våre, avslutter Olsen.
NMBU har studier og forskning som møter de store globale spørsmålene om miljø, bærekraftig utvikling, bedre folke- og dyrehelse, klimautfordringer, fornybare energikilder, matproduksjon og areal- og ressursforvaltning.
Les mer på nmbu.no
