Norske kommuner står foran et av de største løftene i moderne tid. For å sikre trygge og bærekraftige vann- og avløpstjenester må kommunene investere et sted mellom 400 og 500 milliarder kroner i oppgradering av infrastruktur de neste 20 årene.
Som følge av dette må innbyggerne belage seg på til dels kraftige økninger i vann- og avløpsgebyrene. Kommunenes mulighet til å låne nok penger til investeringene blir utfordret. I tillegg kommer spørsmålet; har kommunene kompetanse og kapasitet til å få gjort jobben?
Vann og avløp er fundamentet for et velfungerende samfunn, avgjørende for folkehelse, miljø og beredskap. Likevel hører vi eksempler på at viktige investeringer blir utsatt fordi lokale politikere vil unngå å belaste innbyggerne med høye gebyrer. Å overlate til neste generasjon å rydde opp er ikke en bærekraftig strategi.
Byr på utfordringer
De nødvendige investeringene handler i stor grad om behovet for å fornye et aldrende ledningsnett. Mange av vannrørene og avløpsledningene vil de neste 20 årene nå sin tekniske levealder, og må byttes ut for å sikre kontroll på vannkvalitet, redusere lekkasjer og begrense fare for forurensing. I tillegg gir økt oppmerksomhet mot forsyningssikkerhet og beredskap, samt strengere krav til avløpsrensing, økte kostnader for kommunene.
Utfordringen ligger ikke bare i størrelsen på investeringene, men i evnen til å gjennomføre dem. Ifølge KS har mange kommuner allerede mye gjeld og store kapitalkostnader, noe som svekker det økonomiske handlingsrommet. Det kan gjøre det vanskeligere å finansiere nye store investeringer i vann og avløp gjennom nye lån.
I tillegg mangler mange mindre kommuner kompetansen som må til for å planlegge og prosjektere så store og krevende utbygginger som vi her snakker om, og må henvende seg til konsulentbransjen. Stadig mer komplekse anlegg skal også driftes og vedlikeholdes på en forsvarlig måte, for å oppnå forventet effekt og levetid. Det krever fagmiljøer av en viss størrelse, både i administrasjonen og i teknisk drift, som også må fornyes med folk og oppdatert kunnskap.
Må tenke annerledes
Det er blant annet i lys av disse utfordringene Norsk Vann oppfordrer både kommunene og sentrale myndigheter om å ta diskusjonen om hvordan vi best organiserer vann- og avløpstjenestene. Er det mulig å styrke samarbeidet mellom kommuner ytterligere om drift, kompetanse og utvikling, og hva skal eventuelt til, eller er dette potensialet uttømt? Kan større enheter, som sikrer eiere og forvaltere av infrastrukturen mer markedsmakt, bidra til mer hardføre og bærekraftige VA-tjenester på landsbasis? Kan mer samarbeid gi stordriftsfordeler, spre risiko og sikre at gjeldsbyrden blir bærekraftig? Og ikke minst; vil samarbeid i større enheter gi grunnlag for større fagmiljøer, med bedre muligheter til å nå opp i konkurransen om de kloke hodene og flinke hendene vi trenger for å løse utfordringene i denne kommunale sektoren?
Vi bør alle ha mål om at også kommende generasjoner innbyggere skal kunne nyte godt av trygge og gode kommunale vann- og avløpstjenester, som er bærekraftige i både økonomisk, sosialt og miljømessig perspektiv. Investeringene i denne sektoren vil også føre til økonomisk aktivitet i kommunene – jobb til lokale entreprenører, handel og næringsliv. Men da kreves det mot til å tenke annerledes og lete etter nye løsninger. Den virkelige risikoen ligger kanskje ikke i å endre dagens struktur – men i å fortsette som før?
