Forberedt på kriser og krig

Vi har alle hørt om NATOs Artikkel 5: Et angrep på én er et angrep på alle. Mindre kjent er Artikkel 3, om motstandsdyktighet på sivil side: For å kunne opprettholde kritiske samfunnsfunksjoner, nasjonal styring og sivil støtte til militære operasjoner har NATO formulert et sett grunnleggende forutsetninger som landene skal kunne innfri, i hele krisespekteret – fred, krise og krig.

De grunnleggende NATO-forutsetningene er:

• Kontinuitet i nasjonale styringssystem og kritiske offentlige tjenester
• Robust kraftforsyning
• Evne til å håndtere store forflytninger av mennesker
• Stabil mat- og vannforsyning
• Evne til å håndtere masseskader
• Robuste sivile kommunikasjonssystem
• Robuste transportsystemer

Stabil vannforsyning er altså en av disse forutsetningene.

Men hvordan stiller det seg med vannforsyningen her i landet – om situasjonen virkelig skulle bli satt på spissen? Hva vet vi om tilstanden i dag, om trusler og sårbarheter? Hva må innbyggerne, kommunene og statlige etater ta høyde for?

Det er landets 357 kommuner som har ansvar for å sikre stabil vannforsyning til befolkningen. Vannverkene plikter å kunne levere trygt drikkevann til sine abonnenter, også om alvorlige hendelser skulle oppstå. God dialog mellom kommunens beredskapsavdeling, vannverkene og abonnentene, er viktig for å legge til rette for at alle som oppholder seg i kommunen og sårbare grupper som sykehus og andre institusjoner, kan få levert vann til enhver tid.

Ragnhild Aalstad 

Direktør Norsk Vann 

Utfordrende trusselbilde

Klimaendringene er utfordrende for samfunnet vårt, og også vann- og avløpssektoren har behov for å tilpasse infrastruktur og renseprosesser til nye risikoer og sårbarheter knyttet til et villere, våtere og mer ustabilt klima. I tillegg har bransjen et stort investeringsbehov knyttet til nye myndighetskrav, behov for å skifte ut eldre infrastruktur og for å bygge nye anlegg og ledningsnett i takt med befolkningsutviklingen.

På toppen av dette kommer truslene som følger av handels- og sikkerhetspolitiske endringer, som skaper nye sårbarheter som samfunnet vårt må ha kontroll på. Cyberangrep og sabotasjeforsøk mot kritisk infrastruktur forekommer hyppigere. Krig, sanksjoner og handelskrig skaper brudd i tradisjonelle forsyningslinjer, og gir økt usikkerhet som må håndteres for å sikre forsyningssikkerhet og kvalitet i de samfunnskritiske vann- og avløpstjenestene.

Beredskap koster

For vann- og avløpssektoren betyr det at vi må øke vår beredskapsevne. Vi må være i stand til å oppdage og forebygge, slik at trusler og sårbarheter ikke skaper alvorlige uønskede hendelser. Om uønskede hendelser likevel skulle inntreffe er det viktig å kunne håndtere dem på en så god måte at vi reduserer konsekvensene og skadene så mye som mulig. For å klare dette må beredskapsorganisasjonene ha nødvendige strukturer på plass; organisasjon, dokumentasjon, fasiliteter og verktøy. Videre må den bestå av individer, team og ressurser som har nødvendig kompetanse, og endelig behøves en kultur som gjør at man utnytter strukturene optimalt. Dette stiller krav til ressurser og kapasitet. Man må investere i kompetanseheving, og ta seg tid til å øve, analysere og lære. I en presset kommuneøkonomi og med høyt gebyrtrykk kan det by på utfordringer.

Den viktige egenberedskapen

Egenberedskap – det innbyggerne selv gjør for å kunne klare seg uten hjelp fra myndighetene i en krisesituasjon over et gitt tidsrom – er en viktig del av nasjonens evne til å håndtere oppdukkende kriser. Myndighetene anbefaler hver husstand om å ha 20 liter drikkevann per person lagret på kanner eller flasker. Det skal holde i ca. en uke. Hvis en stor andel av befolkningen har lagret mat, vann, brensel og andre nødvendigheter til seg og sine, kan myndighetene konsentrere seg om å få kontroll, begrense krisen og gjenopprette normalitet så fort som mulig. Egenberedskap er altså ikke bare hjelp til selvhjelp, men et bidrag til å gjøre hele samfunnet mer motstandsdyktig – i fred, krise og krig. 

Av Ragnhild Aalstad