Norge har siden 2020 satset milliarder på å realisere en fullskala verdikjede for karbonfangst og -lagring. Dette danner grunnlaget for nye industrimuligheter på norsk sokkel.
7. september var det åpning av norske Yaras karbonfangstanlegg i Sluiskil, Nederland. Her skal det årlig fanges opptil 800 000 tonn CO2. Frem mot 2028 skal tilsvarende anlegg åpnes i Sverige og Danmark, hvor CO2 skal fanges med norsk teknologi og fraktes til norske CO2-lagre hos Northern Lights.
– Dette viser hvordan en målrettet satsing i Norge kan ha effekter også i andre land. I likhet med olje og gass har Norge også unike geologiske og teknologiske forutsetninger for å være drivkraften i en europeisk satsing på karbonfangst og -lagring (CCS), forteller Thomas Ulstein, rådgiver på industri i Miljøstiftelsen Zero.
Thomas Ulstein
Rådgiver innen industri i Miljøstiftelsen ZERO
Nå må det satses på hjemmemarkedet
Det er ikke bare i utlandet vi ser gevinsten av satsingen. I Norge er allerede verdens første karbonfangstanlegg på en sementfabrikk i gang hos Heidelberg Materials i Brevik, mens Hafslund Celsio skal ha sitt anlegg klart i løpet av 2029.
Regjeringen satser videre på CCS og CO2-fjerning, og lanserer to nye støtteordninger som skal bidra til flere karbonfangstprosjekter i norsk industri og avfallsforbrenning. Enova lanserte nylig en auksjonsordning for blandede og biogene utslipp, og regjeringen har sagt de skal legge frem en støtteordning for CO2-fjerning i statsbudsjettet for 2027.
– Vi har sett at lignende ordninger har bidratt til å realisere flere store prosjekter både i Sverige og Danmark, og det er ingen grunn til at det samme ikke kan skje i Norge. I disse ordningene konkurrerer aktørene på like vilkår, slik at de mest kostnadseffektive og modne prosjektene vinner frem, sier Ulstein.
Mye gjenstår
Norsk fastlandsindustri har kuttet sine utslipp med 44 prosent siden 1990. Likevel står sektoren fremdeles for nesten 25 prosent av utslippene i Norge.
– Elektrifisering, effektivisering, teknologiutvikling og utfasing av fossile brennstoff har bidratt til å kutte industriutslipp i Norge, men mye av det som gjenstår er i sektorer hvor større utslippskutt enten er teknologisk vanskelig eller dyrt å gjennomføre. For disse er karbonfangst et av få reelle alternativer for å kutte utslipp, forteller Ulstein.
Satsing på hjemmemarkedet er viktig, men regjeringen må også ta stilling til EUs Net Zero Industry Act (NZIA), Europas viktigste virkemiddel for å etablere et marked for CO2-håndtering. Den pålegger de store olje- og gasselskapene å ha CO2-lagre tilgjengelig for europeisk CO2.
– Skal disse nye industrimulighetene vokse, trengs en kombinasjon av politiske virkemidler. Auksjonsordningen og den omvendte avgiften må oppkapitaliseres og få lov til å virke over flere år. For også å sikre at både europeisk og norsk CO2 skal fortsette å lagres på norsk sokkel må NZIA implementeres, sier Ulstein.
Miljøstiftelsen ZERO er en uavhengig, ideell organisasjon. Les mer om deres arbeid på zero.no.
Tekst: Miljøstiftelsen ZERO
