Norsk industri har aldri vært mer enig om retningen. Nesten alle store virksomheter har i dag en klimapolicy. Nesten alle styrer følger med på bærekraftsarbeidet. På papiret ser omstillingen ferdig planlagt ut. Men tallene forteller en litt annen historie.
Gjennom UN Global Compacts årlige rapportering fra norske medlemsbedrifter ser vi at 73 prosent har en klimapolicy, men bare rundt 10 prosent kobler bærekraft til lederinsentiver. Over 90 prosent har Code of Conduct, ansvarlige roller og prosesser for bærekraft. Gapet ligger ikke i vilje. Det ligger mellom det som vedtas, det som faktisk måles, etterprøves og hvordan det får konsekvenser.
Når det blir vanskelig
Dette gapet blir tydeligst når det butter og så lenge konjunkturene er gode og forventningene entydige, er det foreløpig billig å love mye. Den virkelige testen kommer når kostnadene stiger, konkurransen hardner til eller når den politiske vinden snur. Og når bærekraft plutselig fremstår som noe man har råd til å prioritere ned. Da ser vi hvem som faktisk har bygget forpliktelsen inn i hvordan virksomheten drives, og hvem som bare hadde den liggende i en strategipresentasjon.
De virksomhetene som lykkes med den grønne omstillingen, er sjelden dem med de mest ambisiøse målene på papiret. De er dem som lar forpliktelsen tåle motstand: som beholder det eksterne validerte målet når det er fristende å myke det opp, som lar lederlønn faktisk reflektere resultatene også når resultatene er magre, og som fortsetter leverandørkravene sine selv når en kortsiktig innsparing frister. Forskjellen handler mindre om ambisjonsnivå, og mer om hvorvidt forpliktelsen er bygget for å holde under press, eller bare for å se bra ut i medvind.
Forpliktelser som tåler press
Dette er ikke en oppfordring om å love mindre. Det er en oppfordring om å bygge forpliktelser som tåler at det blir vanskeligere å holde dem: med ekstern verifisering, med insentiver som faktisk biter, og med en villighet til å stå i det også når det koster noe. Det er her konkurransefortrinnet ligger fremover, ikke hos dem som har den fineste planen, men hos dem som fortsatt leverer på den når ingen lenger spør pent.
Det gjelder også nedover i verdikjeden. De store selskapene har ressurser til å stå imot presset alene. Mindre leverandører har det sjelden. Når et stort selskap holder fast ved sine krav til leverandørene i en nedgangstid, i stedet for å la kravene bli det første som kuttes, er det denne konsekvensen som gjør at omstillingen faktisk sprer seg i næringslivet, ikke bare i toppen av det. Det er nettopp på tvers av store og små virksomheter, med FNs ti prinsipper som en felles målestokk, at vi ser hvor reell denne typen forpliktelse er.
Norsk næringsliv har vist at det kan omstille seg. Spørsmålet enhver toppleder bør stille seg nå, er ikke hvor ambisiøs planen er, men om den fortsatt står når det koster noe.
Av Oda Bjerkan, administrerende direktør, UN Global Compact Norge
