Kommuner som samarbeider, lykkes bedre med å oppfylle rensekravene. Nå står mange kommuner foran store investeringer i nye og oppgraderte renseanlegg, samtidig som det er mangel på fagfolk og kapasiteten i leverandørmarkedet kan bli presset. Cecilie Møller Endresen i Leverandørutviklingsprogrammet (LUP) mener mer samhandling og bedre koordinering blir avgjørende i årene som kommer.
– Nå har vi en analyse som viser en sammenheng mellom interkommunalt samarbeid og etterlevelse av rensekrav. Det bør vi ta med oss når kommunene skal gjennom et av de største løftene i sektoren på mange år, sier Cecilie Møller Endresen, innovasjonspådriver i LUP.
Cecilie Møller Endresen
Innovasjonspådriver og fagleder infrastruktur
Analysen er en del av en ny kartlegging gjennomført av Menon Economics, Norconsult og Lund & Co for Norsk Vann. Den bygger på registerdata fra alle landets 357 kommuner, en spørreundersøkelse og intervjuer med åtte kommunesamarbeid. Minst 36 prosent av kommunene deltar i en eller annen form for samarbeid innen vann og avløp.
Timingen er viktig. Investeringsbehovet i kommunal vann- og avløpsinfrastruktur er anslått til 411–535 milliarder kroner fram mot 2045. Samtidig kan revidert avløpsdirektiv utløse krav om mer avansert rensing for over 140 kommuner.
Fagfolkene blir en knapp ressurs
Kartleggingen viser at det er krevende å tiltrekke og beholde fagfolk. Samtidig fremheves kompetanse og sterke fagmiljøer som en av de største mulighetene ved et vellykket samarbeid. Like mange peker på bedre beredskap, mens rett under halvparten trekker frem bedre kostnadseffektivitet.
– Et sterkt fagmiljø gir ringvirkninger. Det gjør kommunen mindre sårbar, styrker bestillerkompetansen og gir bedre forutsetninger for å møte leverandørmarkedet. Det blir viktig når så mange store prosjekter skal gjennomføres, sier Endresen.
Hun ser også en klar kobling til innovative anskaffelser. Jo bedre kommunene har undersøkt behovet og mulighetsrommet før konkurransen, desto bedre grunnlag har de for å etterspørre de riktige løsningene.
– Målet må være gode og gjennomarbeidede prosjekter som leverandørene ønsker å bruke tid og kapasitet på. Det krever at kommunene vet hva de trenger, men også at de har undersøkt hva markedet faktisk kan tilby.
Start med oppgaven, ikke organisasjonsformen
Rapporten viser at kommunene ikke trenger å etablere store interkommunale selskaper eller bygge felles anlegg for å hente ut gevinster.
Beredskap, kompetansedeling og tilsyn med spredt avløp er områdene kommunene selv mener har størst uutnyttet potensial.
– Det viktigste rådet fra kartleggingen er derfor å avklare hva som skal løses, før kommunene bestemmer hvordan samarbeidet skal organiseres. Det kan være drift, kompetanse, en anskaffelsesprosess eller et felles anlegg. Formen må komme etter behovet. Noen ganger er det riktig å gjøre mye sammen, andre ganger holder det å slå kreftene sammen på enkelte deler av prosessen.
Sandefjord kommune og Tønsberg Renseanlegg IKS illustrerer det siste. De skal bygge hvert sitt anlegg, men har gjennomført en felles anskaffelsesprosess for å oppnå økonomiske og kvalitative synergier.
– De kan bruke ressursene mer effektivt og bygge kompetanse på tvers, samtidig som hver kommune får sitt eget anlegg. I tillegg bidrar de til å ikke “beslaglegge” markedet unødig i et allerede presset leverandørmarked.
Men hvem har oversikten over alt som skal bygges?
For Endresen er det neste spørsmålet større enn den enkelte kommune. Hvis mange kommuner skal bygge eller oppgradere renseanlegg samtidig, skal de også ut til mange av de samme rådgiverne, entreprenørene og teknologileverandørene. Hvor mange prosjekter kommer? Når kommer de? Hvor er behovet mest tidskritisk? Og har leverandørmarkedet kapasitet?
– Dette er oversikten vi trenger å bli bedre på. Hvis leverandørene vet hva som kommer noen år frem i tid, kan de planlegge kapasitet og bygge kompetanse. Samtidig kan kommunene se hvor det finnes sammenfallende behov og hvor det er fornuftig å koordinere prosesser, sier Endresen.
Menon-rapporten peker også mot behovet for sterkere samordning. Staten anbefales blant annet å gi tidlige og forutsigbare signaler om nye rensekrav og vurdere en sterkere regional pådriverrolle.
– Vi må få et bedre bilde av den samlede porteføljen, ikke bare prosjekt for prosjekt.
Fra «pilot her og pilot der» til systematisk testing
Det samme behovet for koordinering gjelder ny teknologi.
FREMAS er et konkret eksempel. Det nye nasjonale senteret for fremtidens avløpssystemer samler 25 aktører fra kommuner, teknologileverandører, forskningsmiljøer og rådgivere. Målet er å få fart på utvikling, testing og bruk av nye løsninger. LUP tar med seg erfaringer fra blant annet Fremtidens renseanlegg inn i satsingen.
Endresen mener nøkkelen er å gjøre erfaringene anvendelige for flere.
– Det snakkes om pilot her og pilot der. Nå må vi systematisere det. Hva er testet, hva har vi lært, og hvilke typer kommuner og anlegg kan de ulike løsningen være aktuelle for? Da kan neste kommune bygge videre på kunnskapen i stedet for å begynne på nytt.
Det er denne overgangen Endresen mener blir avgjørende de kommende årene: fra mange enkeltprosjekter til bedre oversikt, mer systematisk læring og koordinering på tvers av kommune- og regiongrenser.
– Vi står foran investeringer vi uansett må gjennomføre. Da har vi også et mulighetsvindu til å rigge sektoren for fremtiden. Flere må melde seg på, dele erfaringene sine og bidra til at kunnskapen kommer flere til gode. Det er slik vi får kraft til å utvikle fremtidens renseanlegg, sier Cecilie Møller Endresen.
