For femti år siden var mange steder i Norge så forurenset at dagens unge knapt vil tro det. Alskens skit og gift gikk rett ut av piper og avløpsrør. I Skien kunne ikke folk være utendørs når Hydro-røyken blåste feil vei. I Årdal døde skogen av fluorutslipp. Det var utenkelig å bade i Oslo havn.
Så kom Forurensingsloven. Den sa: Det er forbudt å forurense. Betal rensing selv. Hvis ikke får du bot. Næringsliv og fagbevegelse bråkte om underskudd og jobbtap. Forurensingen gikk kraftig ned. Ny teknologi, effektive prosesser, nye ressurser, bedrifter og jobber spratt fram. Vi lærte to ting: Å ikke ta miljøhensyn blir dyrt. Harde miljøkrav får fram det beste i næringslivet.
Så kom klimaet
Politikere og næringsliv er enige om at problemet er alvorlig. Vi må bare produsere mer olje og gass først, siden norsk olje er så klimavennlig og oljefondet trenger mer penger. Samtidig er det blitt mainstream ungdomspolitikk å kreve sluttdato for oljevirksomheten. For få år siden var det grønn ekstrempolitikk, nå lusker det inn bakdøra i de store partiene.
I næringslivet går klimavennlig innovasjon allerede på høytrykk. Det produseres fantastisk lavutslippsteknologi. Investorer legger inn klimarisiko i beregningene. Mens klimapolitikken spinner i olje begynner næringslivet å gjøre klimajobben selv. Alle ser at global oppvarming blir dårlig butikk.
Så kom plasten
Vi har visst i 70 år at å søle med et stoff som ikke brytes ned i naturen, skaper til slutt et problem. Vi kunne innført panteordninger og innsamlingssystemer fra starten, men vi sa det var ulønnsomt og unødvendig. Vi ventet til plasten gjør enorm skade, og det er blitt veldig dyrt å rydde opp.
Å løse plastens miljøproblem krever tre ting:
1. Vi må rydde opp plasten vi allerede har kastet, så den ikke skader naturen enda mer. Alle som har besøkt en vik full av 50 års inngrodd plast skjønner at det blir dyrt. Samfunnet som har skulket plastjobben i 50 år, må betale miljøgjelden. Noe søppel kan få verdi, for eksempel med teknologi som lager diesel av plastsøppel. Plast er dessverre olje. Blir den ikke liggende som søppel så blir den brent til CO2. Kanskje litt bedre å la plast-CO2’en ta omveien om noen jobber og en lastebilmotor, før den går til himmels.
2. Vi må hindre at mer søppel slipper ut. Ingen pellets fra plastindustrien, plastgranulater fra fotballbaner, plastposer fra butikkene, tau eller trålrester fra oppdrett og fiske skal ende i naturen. Vi har nesten stoppet annen forurensing, så hvorfor ikke plastsølet? Panteordninger kan gjøre det lønnsomt å levere inn brukt plast. Merking kan sikre at plast på avveie kan spores tilbake til produsent. De som lager og bruker plast kan pålegges produsentansvar.
3. All plast må kunne gjenvinnes, og vi må bare bruke den plasten vi trenger. EU har bestemt at 50 prosent av plasten skal gjenvinnes allerede i 2025. Bedrifter setter mål for redusert plastbruk, andre, som Unilever, lover å bare bruke resirkulerbar plast. Hvis prisen på plast gjenspeiler mer av prisen for å rydde opp vil mange finanssjefer få det travelt med å stramme inn plastbruken i selskapet.
Varehandelens plast-satsing
I Norge har plastproblemet allerede skapt noe nytt: Handelens Miljøfond er varehandelens plast-satsing, som kommer til å gi over 200 millioner kroner årlig til prosjekter som reduserer plastens miljøskade. Norgeshistoriens største private miljøfond kommer fra femtiøringene vi betaler ekstra når vi må ha en plastbærepose i butikker som er medlem av fondet. Nordmenn bruker over 750 millioner plastbæreposer årlig. Dermed kan fondet bidra mye og raskt når de gode idéene kommer, og få opp farten på både plastrydding, teknologiutvikling og debatten om løsninger.
Den klassiske forurensingen, klimagassutslippene og plasten har vist oss hva som skjer når alle venter på alle. Og at når samfunnet bestemmer seg, så leverer næringslivet. Alt er mulig, bare konkurrentene også gjør det.
Næringslivet kjenner de fleste løsningene og har de fleste virkemidlene for å redusere plastens miljøproblemer. Det kan bli avgjørende om næringslivet denne gangen lar være å vente på det politiske flertallet, og heller tar sine egne bærekraftvisjoner helt bokstavlig.
Av Rasmus Hansson, daglig leder i Handelens Miljøfond