Av Terje Aasland, Arbeiderpartiets næringspolitiske talsperson

Framtida kommer nemlig fortere nå enn før i tida. Vi må utnytte digitalisering, automatisering og robotisering til å øke verdiskapingen og trygge arbeidsplasser i Norge. Det samme gjelder markedsendringer og samfunnsomlegginger som følge av klimautfordringene.

Må satse på folkene

Skal vi lykkes, må vi satse på folkene. Arbeiderpartiet vil ha en kompetansereform som sikrer påfyll av kunnskap gjennom yrkeslivet, som gjør det enklere og mer motiverende for oss voksne å etterutdanne oss. Forberedelsene til voksenlivet må starte allerede i barnehagen. Det handler om at ingen hektes av tidlig i skoleløpet, slik at alle fullfører videregående opplæring. Det er vårt beste utgangspunkt for å få de beste fagarbeiderne, ingeniørene, designerne, programmererne, operatørene, helsearbeiderne og byråkratene. Uavhengig av yrkesvalg, skal du se seriøsitet og respekt for akkurat ditt fag, ditt yrke. Ellers forvitrer rekrutteringen, noe vi ser sterke tendenser til i flere av håndverksfagene.

Alt handler om at vi skal lage et velfungerende samfunn der privat næringsliv og offentlig sektor til sammen utfyller hverandre. Her vil jeg slå et slag for fellesskolen og heldagsskolen. Fellesskolen fordi den bidrar til at ulike mennesker lærer å forstå hverandre, og jobber og løser oppgaver sammen. Heldagsskolen av mange grunner, men også fordi den øker næringslivets rekrutteringsbase av dyktige folk. Vi kan aldri konkurrere med kineserne her, for å si det mildt. Men vi bør heller ikke redusere tilgangen ved å la ungdom falle ut, på grunn av manglende oppfølging hjemme. En forlenget skoledag der lekser og egenarbeid med veiledning inngår, kan bety mye for å kvalifisere flere, ikke minst i realfagene.

Et lavutslippssamfunn

Vår tilgang til store naturressurser må utnyttes mer aktivt enn vi evner i dag. Skal vi lykkes, må vannkraften og den fornybare kraften prioriteres til videreforedling i Norge. Den må være et industrielt fortrinn. Det være seg videre utvikling av kraftforedlende industri, grønn datalagring eller nye industrigrener, der fornybar energi vil være et fortrinn. Dette forutsetter også at det finnes vilje til å legge om og prioritere disse bedriftenes behov for en god, effektiv infrastruktur som for eksempel elektrisitetsnettet. I tillegg ligger store muligheter i videreforedling av fiskeriressursene. Vi har store mineralressurser som må kartlegges og utnyttes. Dette er ressurser som vil øke i verdi som følge av overgangen til lavutslippssamfunnet.

Det er ikke lange tiden igjen før vi skal være nettopp et lavutslippssamfunn. Viktige veivalg for industrien må tas nå. Prosessindustrien har lagt fram et veikart som viser at den kan være karbonnegativ i 2050. Skal industrien lykkes med et slikt mål, må myndighetene bli en enda viktigere samarbeidspartner enn nå. I tillegg må vi lykkes med karbonfangst og lagring (CCS). Då må vi tørre å satse og våge å feile. Vi har sterke industrimiljø som jobber godt med CCS, der vi fra politisk side må bidra med risikoavlastning, støtte til å innføre ulike teknologier og skape erfaringer som gjør at vi lykkes. Transport og lagring av CO2 er krevende, det vil koste penger. Men vi har ingen vei utenom skal vi lykkes med industriproduksjon i lavutslippssamfunnet. Vi har allerede sagt at vi bør rigge Nordsjøen som et framtidig sentrallager for CO2 i Europa. Norge har muligheter, vi bør bruke dem ved å ta sjansen. Da må vi gå inn for dette fullt og helt, ikke stykkevis og delt.

Vår tilnærming til næringspolitikken er at Norge skal være det foretrukne land å investere i. Det handler om å øke vår verdiskaping og trygge vår sysselsetting og velferd.