Etter halvannet års pause slapp de i fjor singelen, «Kaleidoscope», og utgangspunktet for låta er noe unik. Moderne, men analog, skylder låta nemlig mye av sin eksistens til et keyboard fra 80-tallet som Sundberg-brødrene fant bortgjemt på loftet i barndomshjemmet i Drammen.

- Lager sangene deres seg ofte sånn, eller hva inspireres dere vanligvis av?

– Akkurat funnet av synthen var nok tilfeldig, men vi jobber gjerne ved å bygge stein for stein. Litt sånn at man kommer med idéer, sender filer til hverandre, og prøver ting litt hver for oss, før vi samler alt til slutt og får det så bra som mulig. Noen gang tar det lang tid, mens andre ganger går det fortere, sier Peter Michelsen som er gitarist i bandet.

Videre røper han at det snart kommer ny musikk, og at neste singel er rett rundt hjørnet.

Bygutter med ambisjoner

Drammensbandet, som for alvor ble kjent etter at de kom til Urørtfinalen i 2005 og slapp låta «Ambitions» i 2009, ble, med unntak av Cato og Kent som er brødre, kjent gjennom musikkmiljøet i Drammen.

– Vi vokste opp i Drammensregionen alle sammen, og ble kjent gjennom musikkmiljøet der. Det som før het Viktoria Kulturhus, som i dag er G60, var et slags rockeverksted for oss og andre som ville drive med musikk, og der var vi mye. Det var et godt tilbud da, og jeg vet at det også har blitt enda bedre, sier han.

Siden tiden på kulturhuset har de de slått hitlisterekorder, spilt utallige konserter og sluppet en rekke suksessfulle singler du garantert har hørt før, som «Sometimes», «City Boy» og «Crazy Something Normal».

Til sommeren skal de spille masse konserter og stå på flere festivalscener. Også på hjemmebane skal de spille. Til Union Scene, der kvartetten holdt sine første konserter, returnerer de 9. mars for å gi hjemmepublikummet en stor fest.

– Det er alltid gøy å spille i Drammen. Da kommer det masse kjentfolk, og nå er det lenge siden sist, så det gleder vi oss veldig til. Det var jo på Union Scene det startet for oss, så det er alltid stor stas å komme tilbake dit.

En helt ny by

Gitaristen husker godt oppveksten i regionen, og minnes den som veldig fin og trygg. Likevel var ikke Drammen før det stedet det har blitt.

– Vi fikk ofte høre at Drammen var en «møkkaby» og at alt det var, var et veikryss og et høl, og det stemte på mange måter også. Jeg husker at man kvia seg litt for å si at man var derfra på grunn av det dårlige ryktet, men Drammen har blitt en helt annen by nå, forteller han.

Alle fire har nå blitt fedre, og Peter og Cato venter begge sitt andre barn med kun 14 dagers mellomrom. Alle er også bosatt i Drammensområdet, men at det ble sånn var ingen selvfølge, forklarer Peter som godt husker hvordan byen så ut da han var tenåring.

– Hadde det ikke vært for utviklingen som har skjedd det siste tiåret, vet jeg ikke om jeg ville bodd der i dag. Men etter at de begynte å rive flere av de fæle bygningene og ta i bruk potensialet nede ved elva har det blitt veldig fint og en by man kan være stolt av å bo i.