De ti oljebud

  1. At nasjonal styring og kontroll må sikres for all virksomhet på den norske kontinentalsokkel.
  2. At petroleumsfunnene utnyttes slik at Norge blir mest mulig uavhengig av andre når det gjelder tilførsel av råolje.
  3. At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.
  4. At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.
  5. At brenning av unyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.
  6. At petroleum fra den norske kontinentalsokkel som hovedregel ilandføres i Norge med unntak av det enkelte tilfelle hvor samfunnspolitiske hensyn gir grunnlag for en annen løsning.
  7. At staten engasjerer seg på alle hensiktsmessige plan, medvirker til en samordning av norske interesser innenfor norsk petroleumsindustri og til oppbygging av et norsk, integrert oljemiljø med såvel nasjonalt som internasjonalt siktepunkt.
  8. At det opprettes et statlig oljeselskap som kan ivareta statens forretningsmessige interesser og ha et formålstjenlig samarbeid med innenlandske og utenlandske oljeinteresser.
  9. At det nord for 62. breddegrad velges et aktivitetsmønster som tilfredsstiller de særlige samfunnspolitiske forhold som knytter seg til landsdelen.
  10. At norske petroleumsfunn i større omfang vil kunne stille norsk utenrikspolitikk overfor nye oppgaver.

I etterkrigstiden hadde folk flest liten tro på at det befant seg olje og gass på den norske kontinentalsokkelen.

«Man kan se bort fra mulighetene for at det skulle finnes kull, olje eller svovel på kontinentalsokkelen langs den norske kyst», stod det skrevet i et brev som Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) sendte til Utenriksdepartementet i 1958. Året etter derimot ble det gjort et stort gassfunn i Groningen i Nederland, og tanken om at det kunne ligge en potensiell gullgruve langs norskekysten blomstret.

Allerede i 1962 viste det amerikanske oljeselskapet Philips Petroleum interesse for den norske kontinentalsokkelen. I et brev til norske myndigheter ber de om tillatelse til å lete etter olje og gass på de delene av sokkelen som tilhørte Norge. Det var hovedsakelig to problemer knyttet til denne forespørselen:

1. Norske myndigheter ønsket ikke å gi et selskap enerett på områdene i Nordsjøen. Hvis det skulle letes etter olje, måtte flere selskaper vise interesse.

2. Det hadde ikke blitt bestemt hvilke områder av kontinentalsokkelen som tilhørte de ulike kyststatene.

Oljeeventyret starter for alvor

Etter at grenselinjene på kontinentalsokkelen ble avklart i 1965 og flere selskaper hadde kommet med ønske om å lete etter olje i Nordsjøen, kunne oljeselskapene begynne å bore. Alle aktørene skulle drive sin aktivitet på den norske sokkelen i henhold til konsesjonsregelverket som hadde blitt utformet av myndighetene i samarbeid med utenlandske oljeselskap.

Regelverket ble offentliggjort i den kongelige resolusjon av 9. april 1965, som er en beslutning fattet av Kongen i statsråd. Den slo fast at staten skulle få inntektene sine i form av skatter og andre direkte andeler av av den produserte oljen (royalty). I regelverket stod det også at staten hadde rett til å gripe inn i selskapenes praksis. I den første konsesjonsrunden ble det utdelt 22 utvinningstillatelser for 78 blokker til ulike oljeselskaper.

I 1966 ble den første brønnen boret av oljeselskapet Esso med boreriggen «Ocean Traveler», men det ble ikke funnet olje. De neste hullene som ble boret viste seg også å være tørre. Det var ikke før sommeren 1969 at Philips Petroleum kunne informere om et oljefunn på den norske sokkelen. Oljefeltet ble kalt «Ekofisk» og var på den tiden det største oljefeltet som noen gang hadde blitt funnet til havs. Selskapet ConocoPhilips er fremdeles aktive på feltet, og for bare to år siden ble det til og med åpnet en ny plattform som forhåpentligvis skal gjøre det mulig å utvinne olje fra Ekofisk i nærmere 40 år til. I 1971 startet Norge oljeproduksjonen, og det var med Ekofisk-feltet det norske oljeeventyret virkelig startet.

Statoil blir opprettet

I de påfølgende årene ble det gjort flere store funn; Statfjord, Oseberg, Gullfaks og Troll er navn på noen store felt på den norske sokkelen. Disse feltene har alltid vært og er fremdeles viktige når det kommer til olje- og gassvirksomheten i Norge. I starten var det hovedsakelig utenlandske selskap som dominerte disse feltene og generelt petroleumsvirksomheten i Norge. Myndighetene hadde imidlertid et mål om å bygge opp et norsk oljesamfunn.

I 1972 opprettet staten Statoil, et selskap som har hatt enorm betydning i den norske petroleumsindustrien. Selskapet ble delprivatisert i 2001, men inntil da eide staten 100 prosent av aksjene. I forbindelse med etableringen av Statoil, ble det bestemt at selskapet skulle eie minst 50 prosent av nye felter. Det gjaldt særlig felter hvor seismiske undersøkelser viste at det var store muligheter for å finne olje og gass. Statoil har alltid vært viktig for å sikre at størst mulig andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten på norsk sokkel går til Norge. Idag er omtrent 50 norske og utenlandske selskap aktive på den norske sokkelen.

Etter at Statoil ble opprettet og oljeproduksjonen tok av, så myndighetene viktigheten av å kontrollere virksomheten og føre en strengere oljepolitikk.

En strengere oljepolitikk

Etter at Statoil ble opprettet og oljeproduksjonen tok av, så myndighetene viktigheten av å kontrollere virksomheten og føre en strengere oljepolitikk. Derfor opprettet Stortinget Statens oljedirektorat i 1971, og vedtok «De ti oljebud» som skulle sørge for at olje- og gassressursene kom hele samfunnet til gode.

Alle selskapene var pliktet til å levere inn kjerneprøver fra brønnene de boret i til Oljedirektoratet, noe som ga staten en god oversikt over geologien på den norske sokkelen. Siden Oljedirektoratets planleggingsavdeling spilte en stor rolle i konsesjonsrundene, gjorde denne unike oversikten at de fikk en sterk posisjon i forhold til oljeselskapene.

Motstandere av oljeindustrien

Staten bestemte også tidlig at det skulle tas hensyn til miljøet i forbindelse med utviklingen av oljeindustrien. På 1980-tallet begynte selskapene å lete etter olje på større havområder, og beveget seg nordover til Norskehavet og Barentshavet. Dette skapte reaksjoner blant miljøorganisasjoner og fiskere, som mente at dette var sårbare områder som burde være fri for petroleumsvirksomhet.

Dette er ikke den eneste gangen norsk oljepolitikk har skapt reaksjoner. Lenge har det pågått en omstridt diskusjon om hvorvidt det bør utvinnes olje i havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Den største bekymringen blant motstanderne er at det vil oppstå oljesøl som vil ødelegge naturen og miljøet. De på den andre siden mener at sannsynligheten for at dette vil skje er lav, i tillegg til at vi trenger pengene og arbeidsplassene.