– Det har tatt veldig av siden 80-tallet. Jeg tenker nok at i dagens samfunn, der alt går fort og med bruk og kast-kulturen, ønsker folk seg noe som gir tilhørighet. Som er ekte, og gir en «tilbake til røttene»-følelse. Vi er kanskje litt nasjonalromantiske enda, sier Tove Haugen, avdelingsleder på systua hos Almankås Telemarksbunader.

Bunaden slik vi kjenner den i dag er rekonstrueringer av folkedraktene som ble brukt i førindustrielle, nasjonalromantiske Norge på 1800-tallet. Moten forandret seg etterhvert i takt med industriutviklingen og folkedrakta ble byttet ut, men aldri helt borte. Helt frem til 70-tallet var draktene hverdagsklær på bygda. Samtidig ble de pyntet med broderier og sølv fra starten av 1900-tallet og drakta ble til den nasjonale festdrakten, bunaden. I dag brukes den som aldri før. 

Basert på gamle drakter funnet i telemarkshjem

Telemarksbunaden er i særstilling fordi bunaden vi bruker på 17. mai, er basert på faktiske drakter som er funnet og bevart rundt i fylket.  

– Mye kan kopieres og mye kan faktisk brukes selv om det er 150 år gammelt – det sier jo litt om kvaliteten. Mange har en rekonstruert bunad, men i Telemark har vi faktisk faktisk basert den på hele drakter vi har liggende, forteller Haugen.

At Telemarksbunaden ser ut som den gjør i dag er mye takket være syersken Anne Bamble fra Heggdal. I 1920-årene tok hun på seg jobben med å samle inn gamle folkedrakter fra telemarkshjemmene. Inspirert av broderiene som allerede var brukt, begynte hun å brodere på alle bunadsdelene. 

Noen tiår senere gjorde Ingebjørg Almankås det samme. Hun studerte gamle drakter som fantes i kister og på loft, og startet bunadsproduksjon 1956. I dag er Almankås Telemarksbunader størst i sitt felt.

– Tradisjonen er veldig viktig. Vi har funnet en metode å gjøre dette på som har utviklet seg her gjennom flere år, med prøving og feiling. Når det starter nye folk hos oss blir de lært opp i metoden vi har brukt de siste 30 årene, i samsvar med det gamle.

Tror flere får øynene opp for norsk håndverk

Men selv om bunadsinteressen har hatt en veldig oppsving de siste årene, følger ikke produksjonen i Norge nødvendigvis like fort etter. Én utfordring er videreføringen av håndarbeidet. En annen er hva som er viktig for forbrukerne. Outsourcing til utlandet preger norsk design og industri, og mye norsk design lages helt eller delvis i utlandet. Også bunaden. 

– Det er to kjøpegrupper i dag; de som vil få jobben gjort i Norge og betale det det koster, og de som helst betaler mye mindre for en bunad fra Kina, forteller Haugen. 

Samtidig er kvalitet og håndverk viktig for mange. Kanskje øker håpet for den norsproduserte bunaden i takt med en økende generell interesse for egenprodusering, kvalitet og håndarbeid? 

– Jeg tror flere får øynene opp for viktigheten av kvalitet og håndverk. Samtidig som det kan se ut som håndarbeid er på vei tilbake blant de yngre.