Kunstig intelligens styrer i dag mange flere systemer enn man tror. For eksempel kan lagerstyringssystemer oppdage at det mangler en type mutter til for eksempel en bil, og vil bestille en mutter. Det kan den kunstige intelligensen gjøre hos eksisterende leverandør ut fra gjeldende rammeavtaler, men hva om den også begynner å lete etter den billigste og beste mutteren på markedet?

Kommersiell handling

– Juridisk sett skal du i dag ha menneskelig handleevne til å inngå en avtale, men neste spørsmål blir da: hva skjer hvis en datamaskin som samler inn store mengder logistikkdata bruker disse til å ta en selvstendig beslutning utenom avtaler inngått av mennesker? sier advokat Christian Bendiksen, som er leder for teknologisatsingen i Brækhus advokatfirma - et firma som har stort fokus på internasjonale kunder og som har samarbeidet mye med blant annet tysk og fransk industri.

– Dette er ikke avklart, men man må legge til grunn at dersom et logistikkstyringssystem henvender seg til en selger med forespørsel om å plassere en ordre, vil systemet mest sannsynlig være legitimert til å inngå avtalen. Spørsmålet er om selgeren bør undersøke om det ligger noen avtale i bunn, før de sender ordrebekreftelsen – og hva som er konsekvensen om de ikke gjør det. Dette er fremdeles åpne spørsmål, sier han.

Om det gjøres feil

En annen situasjon kan være der den kunstige intelligensen tar feil.

– Eksempelvis ender bilprodusenten opp med masse muttere til overs som den kunstige intelligensen har bestilt, men til en modell som skulle fases ut. Er dette da leverandøren av den kunstige intelligensen sin feil som har gitt den muligheten til å lære på en måte som skapte tap, eller må bilprodusenten ta ansvaret som faktisk har lært opp den kunstige intelligensen til å gjøre dette? Dette er rettslig uavklart, sier han.

Eierskapet

I dag samles det inn data på steder en ikke trodde var mulig før. Hvem eier disse dataene og hva kan de brukes til?

Problemstillingen har åpenbart en side mot personvern. I utlandet har vi sett at TV-produsenter har hatt default-innstillinger som gjorde at TV-ens kamera kunne se hvor mange som så på skjermen når ulike programmer ble vist. TV-en kunne da blant annet tilpasse reklametilbudet i kanalvalgene. Produsenten forsøkte å forsvare seg med at dette ikke var personopplysninger, fordi den kun videresendte generisk informasjon – hvor mange personer som så på hvilke programmer, ikke hvem.

– Men dette kan de ikke høres med etter den nye personvernforordningen. EU-direktiver for personvern beskytter mot at slike personlige opplysninger innsamles og kommer på avveie, sier han.

Langt viktigere blir derfor spørsmålet om hvem som har hvilke bruksrettigheter til store datastrømmer som er tilstrekkelig anonymiserte til at personvern ikke er et problem. For eksempel kan støtdemperen på en bil sende data til bilens sentralenhet, som igjen sender dataene til produsenten, men hvem eier dataene? Bilprodusenten eller de som har laget støtdemperen? Og hva kan disse datastrømmene brukes til? Hva om støtdemperen selges til en annen bilprodusent? Og hva om Veivesenet ønsker data fra støtdempere for å registrere data med opplysninger om hva som kan vedlikeholdes på veiene?

– Dette må avtalereguleres, for det er ikke avklart i dag. De første rettstvistene vil ligge fem år bak alt som er nytt. De første rettssakene vil nok komme om ett til to års tid, tror Bendiksen.